Definisjoner av sykehusinfeksjoner Ved registrering av sykehusinfeksjoner er det av stor betydning at det benyttes standardiserte, objektive kriterier for hva som skal klassifiseres som en infeksjon.

A. Innledning B. Generelt C. Infeksjonsgrupper og infeksjonstyper

 

A. Innledning

Ved registrering av sykehusinfeksjoner er det av stor betydning at det benyttes standardiserte, objektive kriterier for hva som skal klassifiseres som en infeksjon. Dette er viktig for å sikre at registreringen i minst mulig grad blir basert på skjønn. Det er også av stor betydning at de kriterier som benyttes er de samme fra sykehus til sykehus og over tid på ett og samme sted. Det er derfor utarbeidet definisjoner på infeksjoner basert på kliniske symptomer og funn, laboratorieresultater og annen diagnostisk informasjon.

Disse definisjonene er så langt som mulig basert på allment aksepterte kriterier. Men der det ikke er en klar konsensus er de basert på det beste av den informasjon som er tilgjengelig. Selv om ikke alle er enige i alle definisjonene er det likevel viktig at disse benyttes av hensyn til standardiseringen. Det er dessuten viktig å understreke at definisjonene bare er beregnet til epidemiologiske formål, det vil si til registrering av infeksjoner og ikke til diagnostikk.                                                                      

B.Generelt                                                                                                                                                                                              
En infeksjon skal bare registreres som nosokomial når den ikke allerede var til stede eller i inkubasjons­fasen da pasienten ble innlagt i sykehuset.

• Infeksjoner som erverves i sykehuset, men som først bryter ut etter at pasienten er utskrevet
• Infeksjoner hos nyfødte som oppstår som følge av passasje gjennom fødselskanalen.

• Komplikasjon eller spredning av infeksjoner som allerede var tilstede ved innleggelsen, så sant det ikke er klare holdepunkter for at pasienten har fått en ny infeksjon (f.eks. med en ny mikroorganisme).
• Infeksjoner som har smittet over placenta (f.eks. herpes simplex, toxoplasmose, rubella, cytomegalovirus­infeksjon eller syfilis) og som manifesterer seg innen 48 timer etter fødselen.

• Kolonisering, dvs. nærvær av mikroorganismer på hud, slim­hinner, i åpne sår, i ekskreter eller sekreter, men uten at dette gir kliniske symptomer eller funn.
• Betennelse som skyldes vevsreaksjon på skader eller ikke-infeksiøse agens, for eksempel kjemikalier.

• Avgjørelsen om det foreligger en infeksjon eller ikke må baseres på en kombinasjon av kliniske funn, laboratorie­funn og eventuelle andre funn.
• Klinisk dokumentasjon kan være beskrivelse av infeksjonsfokus eller annen informasjon om pasienten som finnes i journal, kurve (f.eks. temperatur) o.a.
• Laboratoriefunn kan inkludere resultater av dyrkning, antigen/antistofftester eller direkte påvisning av mikroorganismer ved mikroskopi, undersøkelse på mikrobielt arvestoff o.l.
• Laboratoriefunn må vurderes i sammenheng med øvrige funn og symptomer. Med betegnelsen positiv blodkultur menes i definisjonene vekst av klinisk relevant mikroorganisme i blodkultur. Ved vekst av lavvirulente mikroorganismer, f.eks. hudbakterier (koagulase negative stafylokokker, difteroider, mikrokokker, Bacillus sp., Propionibacterium sp.) må minst 2 blodkulturer tatt ved venepunksjon på forskjellige tidspunkt vise vekst av den samme bakterien.
• Annen dokumentasjon kan være resultater av røntgenundersøkelse­, ultralyd, CT, MR, isotopundersøkelse, endoskopi, biopsier og finnålsaspirasjon.
• En leges diagnose basert på direkte observasjon ved operasjon, endoskopi eller annen undersøkelse, eller basert på en klinisk vurdering, er et tilstrekkelig kriterium. Unntaket fra dette er når det er åpenbare feil ved diagnosen, f.eks. dersom diagnosen blir endret som følge av senere undersøkelser.
• All dokumentasjon må foreligge skriftlig i pasientens papirer, slik at den kan etterkontrolleres.

• Endogene kilder er de områder av kroppen som normalt er kolonisert med mikroorganismer, slik som hud, nese, munn, magetarmkanal eller vagina.
•  Eksogene smittekilder kan være helsepersonell, besøkende, andre pasienter, instrumenter og utstyr, og sykehusmiljøet forøvrig.                                                                                                                                                                                                     

C. Infeksjonsgrupper og infeksjonstyper                                                                                                                 
Definisjonene omfatter i alt 46 infeksjonstyper. Disse er igjen gruppert i 12 hovedgrupper for å lette databehandling. For eksempel omfatter gruppen urinveis­infeksjon tre infeksjonstyper: symptomatisk urinveisinfeksjon, asymptomatisk bakteriuri og andre infeksjoner i urinveiene.

Følgende infeksjongrupper og -typer benyttes ved registrering av sykehusinfeksjoner:

 

 

 
12: Disseminert infeksjon                                                                                                                                                                                    
For hver lokalisasjon er det listet ett eller flere kriterier som kreves for å registrere tilstanden som en infeksjon. For noen infeksjoner er det laget egne kriterier på infeksjon for barn under 1 år, fordi symptomer og tegn på infeksjon kan være annerledes hos nyfødte/spedbarn enn hos eldre barn og voksne.